Aktivitetsplaner som pliktøvelse

Hilde Åsheim er førsteamanuensis ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord Universitet i Bodø. Sommeren 2019 avga hun doktorgradsavhandling "Aktiveringspolitikkens ekko – om unge med psykiske lidelser i arbeidsavklaringsprosesser i NAV" Hun har også publisert flere forskningsartikler, blant annet "Aktivitetsplan som styringsverktøy" i tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet 4/18. (Foto: Ane Karlsen)

På tross av økt satsing fra myndighetenes side, øker antallet unge som blir uføretrygdet. Kan det være at det er viktigere for NAV å dokumentere aktivitet enn tiltakenes kvalitet og relevans, spør førsteamanuensis Hilde Åsheim med Universitetet Nord i Bodø.

Hilde Åsheim har i flere år forsket på unge med psykiske lidelser som er under arbeidsavklaring i NAV, og hun har også intervjuet ansatte i NAV. Med utgangspunkt i både egen og andres forskning, svarer hun langt på vei ja på spørsmålet.

              − NAVs arbeid med aktivitetsplaner handler for ofte om å tilfredsstille systemets krav og ivaretar i begrenset grad den enkeltes behov og mål. Tiltakene oppleves av mange som oppbevaring, og i stedet for å bringe de unge nærmere arbeidslivet, ender flere opp med å få bekreftet sin egen udugelighet, sier hun.

Ingen aktivitet - ingen penger

Kravet om aktivitet er et vilkår for å få arbeidsavklaringspenger, AAP, og er også et vilkår for å få sosialhjelp for mottakere under 30 år. Det er bred politisk enighet om at rettigheter må følges av plikter. For NAV har aktivitetsplaner blitt et av de viktigste verktøyet for å etterleve de politiske føringene.

              − De NAV-ansattes arbeid blir i stor grad målt ut fra at de kan dokumentere at den unge er i aktivitet. Aktivitet er lett å måle, og i en travel hverdag går det ofte på bekostning  av de unges eierforhold og engasjement i utarbeidelsen og gjennomføringen av planen. Jeg fant flere eksempler på at tiltakets kvalitet ikke ble vurdert løpende under avklaringsprosessen, samtidig som begrunnelsen for enda et nytt tiltak var en blåkopi av den forrige, sier hun. 

Må legge stein på stein

Når en person kommer inn i NAV-systemet går de gjennom en arbeidsevnevurdering som skal avklare hvilket bistandsbehov de har.  De har rett til å delta i utarbeidelsen av en aktivitetsplan, som på sin side skal operasjonalisere den enkeltes mål og systematisere arbeidet for å nå målet.

              − Unge med psykiske lidelser er ofte i en sårbar situasjon, og mange sliter med lav selvfølelse og en opplevelse av å ikke mestre tilværelsen. Ofte vil det være sånn at mestring fremmer mestring, og det må gjøres ved å legge stein på stein - i et samspill mellom den enkelte og NAV. Det betyr at treffsikre tiltak blir veldig viktig, og det kan kreve både grundighet og tålmodighet for å lykkes, sier Åsheim.

              − I arbeid med personer med alvorlige psykiske lidelser er dette kjent, og i prosjekter med gode resultater som for eksempel Individuell Jobbstøtte er nettopp erkjennelsen om betydningen av en god match mellom arbeidstaker og arbeidsplass sentralt i arbeidet med å få flere med alvorlige psykiske lidelser ut i jobb. Det å komme hurtig ut i ordinært arbeid, kombinert med tett oppfølging og behandling vektlegges også i stor grad.

Åsheim er også kritisk til at kutt i stønaden vil stimulere til økt yrkesaktivitet. Hun mener at kan bidra til at denne gruppen blir enda mer sliten. De har ofte hatt marginal økonomi over lang tid, noe som i seg selv er krevende og utmattende.

              − Dette er en gruppe som trenger trygghet, stabilitet og mulighet for å ta steg for steg. Da er neppe enda svakere økonomi den rette medisinen.

Et spenningsfelt

              − Mine samtaler med NAV-ansatte har vist at de har forståelse for en brukerrettet tilnærming. Det mangler altså ikke på god vilje. Men i spenningsfeltet mellom et  standardisert forvaltningssystem og individuell tilpasning, er det ofte det sistnevnte hensynet som taper. Det kan skyldes flere faktorer som stort antall brukere, hyppige bytter av veiledere, ventetid på tiltak og økonomi.

              Hilde Åsheim mener at uføretrygd kan være en riktig løsning for noen, men langt fra for alle.

              − De jeg har intervjuet har absolutt lyst på jobb. De ønsker en tilhørighet, og opplever det som skambelagt og stigmatiserende å stå utenfor arbeidslivet.

Hun har ikke laget forslag til forbedringstiltak i NAV. Hennes forskningsprosjekt har først og fremst handlet om å løfte frem problemstillinger knyttet til møtet mellom enkeltpersoner som trenger bistand og et forvaltningssystem som skal omsette politiske føringer i praksis.

              − Men det jeg har funnet, viser nok at det må legges større vekt på aktivitetsplanenes innhold og kvalitet fremfor aktivitet for aktivitetens skyld. Å unngå hyppige skifter av veiledere og dermed sikre større stabilitet, er også et klart forbedringsområde spesielt for gruppen unge med psykiske lidelser. Det tror jeg vil være lønnsomt på sikt.

              − Det er også nødvendig med tett oppfølging: Hyppig kontakt, tilgjengelighet og god kommunikasjon med arbeidsgivere og andre samarbeidspartnere, sier Hilde Åsheim.

 

Aktivitetskrav

 Ifølge NAV handler aktivitetsplikten om at den enkelte må bidra aktivt selv for å komme i arbeid. I denne sammenhengen forklares aktivitet som alt fra å sørge for dokumentasjon, lage aktivitetsplan, komme på møter med NAV, til å følge opp planlagte aktiviteter. Aktiviteter kan være medisinsk behandling, arbeidsrettede tiltak, arbeidsutprøving eller å motta oppfølging fra NAV.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler